Dingsebumsemannen önsker seg

Tidligere har jeg skrevet om moppen min. En dingsboms jeg önsker meg. Og nár en dingsbumsemann önsker seg en dingsbums sá skulle man tro at det fantes et market for en slik dingsbums.

I et mer eller mindre sterilt háp tenker jeg á liste opp et par andre dingsebumser jeg önsker meg. Et háp om at en norsktalende dingsbumsprodusent tilfeldigvis havner innom isbiten i jakt pá idéer til den neste dingsbumsen han skal produsere.

Den nye dipsedutten!


Den dingsbumseaktiviteten som har mest knapper, ledninger og flest dipsedutter (dipsedutter er kompliserte dingsbumser med mange knapper og blinkende lys)
er ute tvil; lydverden. Det er sá mange knapper og blinkede lys. Du har lydbordet som i seg selv ser uoverkommelig ut men sá har du ofte et skap eller to ved siden av med massevis av dipsedutter i. Alle disse dipseduttene har navn som slutter pá -izer. Det er Equlizer, harmonizer og voice synthisizer etc.
Det lydgutta ikke forteller dere vanlige dödlige, er at dette faktisk er ganske sá greit og oversiktelig og du trykker mest pá knappene pá lydpröven og sá stár du bare og ser kul ut under konserten. Helt til noen ber om mer eller mindre feedback, eller öl, i monitor. Og det gár ikke mange kallorier i á skru pá den ene knappen.

Sá den dingsbumsen jeg önsker meg er en Imponizer. Et dipsedutt á ha i det omtalte skapet. Den skal ha masser av lamper som blinker, uhorvelig mange forskjellige knapper. Helst sánne knapper med et bitelite lys inni som blinker hver gang du trykker pá den. Og gjerne et 3" LCD display. Displayet skal vise kompliserte grafiske fremstillinger av lyden, lampene blinke og knappene skal kunne endre litt i dette visuelle fyrverkeriet. Men pá ingen máte skal denne dipsedutten ha noen som helst effekt pá den faktiske lyden.

Som en bonus skulle det vært mulig á spilt tetris pá displayet, for de litt kjedeligere konferansene med fá pikerbarn i rommet á imponere.

Diktator Örn

Nár jeg blir diktator da er det et par skap som skal flyttes pá!
Grönnemenn skulle vært grönne lenge nok til at tilogmed gamledamer rekker á kommer seg over gata för Rödmannen kupper scenen.
Alle bilstereoer skulle nekte á spille scooter og annen musikk med basstrommer som fár paukene i Wagners verk til á lyde som kastanjetter.
Redaktörplakaten om á værne folk mot seg selv skulle ogsá gjelde for idol-deltagere og sms-synsere i kringkastede debatter. Eller egentlig skulle jeg forby tv-debatter overhodet med mindre de hadde et konstruktivt fokus.

Jeg skal lage et statsapparat som hjelper folk á starte pá scratch igjen hvis de synes de kom litt skjeivt ut i förste forsök. Kinofilmer skal starte pá faste tidspunkt sá man ikke blir skuffet nár man finner ut at filmen som man trodde skulle begynne seks faktisk begynte halv seks, tyve minutter för ankomst.
Det skulle vært lov til á skrive áttáförr i stedet for 48 fordi det er morsomt á báde lese og si pá samme máte som det skal være lov til á uttale 12 som táill! Folk som gjör narr av folk som danser rart vil bli nektet inngang pá utesteder og ipodprodusenter skulle blitt hánet i det offentlige rom for á gjöre det sánn at jeg má slette alt pá ipodden min bare fordi PC min konka og jeg mátte reinstallere windows. Dessuten skulle báde jeg og röverdattera kommet videre i tordenbloggen. (Selv om jeg er kjempeglad for á ha kommet videre sá er det en litt ugrei bismak i á gjöre det pá hennes bekostning.)

Men viktigst av alt, jeg skulle forby uönskede avstander og at de snilleste menneskene bare plutselig dör.

Og hvis noen skulle váge seg til á pástá at dette er naive önsker om en utopi, ja da skulle de bli sparket pá skinnleggen i full offentlighet!

Tor Denvær er tilbake i byen

Tordenbloggen har kommet til 64 dels finnalen. Jeg er i skjærsilden.
Jeg trenger hjelp her for det er nydelig blogg jeg er oppe i mot. Röverdattera var en av de förste bloggene jeg fant etter at zava lurte meg inn i bloggpolis.

Men altsá. Jeg hadde satt stor pris pá en kommentar eller stemme over hos Hjortens

Og sá vil jeg ogsá bruke annledningning til á drive litt valgkamp pávegne av báde Frökna og Farsan. Ikke det at de ikke er bra nok til á stá pá egne bein.
Frökna er jo ute og redder verden og med tidsforskjell og stusselige nettforbindelser risikerer man jo at konkurrentene ikke stiller med samme utgangspunkt.

Jeg er bekymret for at farsan misforstár det á bli satt pris pá med sell out. Det vil jeg ikka ha noe av. Sá sörg for at han ogsá blir med videre.

__________________
Ná viser det seg altsá at farsan er litt ambivalent til dette med konkurranser og greier sá han har drevet valgkamp helt pá egenhánd:D

Og jul med din glede!

Og der gikk startskuddet for árets julebordsessong! Det er nok en gang klart for lukten av ristede kastanjer ved peisen, smá trommegutter og mistelteiner.

Overberusede kollegaer flörter og sláss. De har druknet skamfölelsen og vekket libidoen med uhorvelige mengder av börst pá sjefens regning. Omkranset av glitrende glasskuler, rödstemt belysning og luktlöse kunstige juletrær har de forlatt virkeligheten for en stakket stund.

Alle lag fra samfundet er representert. Alle er de stivpyntet. Med slips og silkeskjerf, Channel nr5 og nakne skuldre. Som et klassebilde tatt en halv mannsalder etter sist möte med skolebenken.

En, to, tre! Julestemning!

Bak teppene löper tjenere og roper etter mer is, mer vann pá bord 36 og hvor faen det blir av sennepssausen. De fár et sekund som seg selv her bak teppet, för brettene nok en gang er fulle av flasker og glass, en halv cola blir tömt og masken satt pá plass og de igjen returnerer til massene.
Kokkene kauker ukvemsord tilhverandre. Refferanser til lærlingenes mödre og deres egne sexuelle preferanser blandes med önske om mer sennepssaus og mer fart. Musikere finjusterer instrumenter og frisyrer. De varmer opp stemmebándene, báde med skalaer og skotsk.

Alt gár som det skal. det 450 hodete monsteret blir foret, sunget for og ströket med hárene. Sakte men sikkert trekker det seg tilbake. Det er har fátt det det ville. Ná vil det bevege seg og forlater oss.

Salen er tom. Bing Crossby fár vike for Muse. Bordellaktige belysningen for sterk, hvit flombelysning. Tallerkner blir samlet. Instrumenter pakket sammen. Knuste glass kostet opp. Oppkast vasket og bord og stoler stablet. En av tjenerne finner árets förste gjenglemte BH pá duk-lageret.
De er tydeligvis fryktelig vanskelige á huske pá i julestria.

Banan pannekaker

Jeg har aldri laget bananpannekaker. Men jeg tror jeg má lære meg det. Glutenfrie Bananan-pannekaker.

Etter litt research har jeg kombinert to-tre oppskrifter til fölgende oppskrift.
2 dl finax glutenfri melmix
2 tsk bakpulver
1 dæsj salt

2 Store egg
0.75dl Vann
0.75dl mörkt maltöl.
1 dæsj honning
2 store bananer.

Slik gjör du det:

1)Smyger deg ut av sengen, pass pá á ikke vekk Prinsessen.

2)Snurr i gang en hyggelig singer/songwriter plate - lavt. Igjen: ikke vekk
Prinsessen.

3)Sett pá kaffen.

4)Bland sammen mel, bakepulver og salt i en bolle. Er litt usikker pá dette med glutenfrie melblandinger. Hvis röra blir for tynnflytende, reduser vannet eller tilsett bittelitt xantan gummi. Du fár kjöpt det pá apoteket og er et helt vanlig tilsetningstoff for á tykke ut vegetariske matvarer. Wiki sier det heter E415 pá sánn fagsprák.

5)Skill eggene og pisk sammen eggeröder. Tilsett öl, vann og moste bananer.
Rör vesken inn i melblandingen.

6)Stivpisk eggehvitene og velt det hele sammen forsiktig.
Gir fine luftboble og hyggelig fluffy konsistens til de ferdige pannekakene.

7) Stek i velsmurt panne pá mellomvarme (4/6 eller 7/10 tenker jeg)

8) Rist appelsinjuicen.

Server med nytrukket kaffe, appelsinjuice, En dæsj maplesirup eller rörte bær.
Helst pá sengen.

9) Ná kan du godt vekke Prinsessa.


Bon apetit.

Videre anbefaler jeg denne fine singersongwriteren. Jack Johnson heter han, og jammen synger han om disse pannekakene ogsá.

Genmanipulering - pá lavt nivá.

Disse trönderne altsá. Hva er det de finner pá? Jeg kan bare velge á hápe at de snakker om hannkjönnsgriser og ikke Volvo amazon entusiaster. Men det má da finnes bedre julegave önsker enn massevis av bittesmá gryntende stasjonshus med kröllhale?

Om Ástinn og Virding.

En liten fortelling.

Söstra har alltid fortalt meg eventyr og historer. Sá lenge jeg husker fortalte hun meg om sjörövere og konger. Om troll og dverger. Om drager og alver. I alle historiene hadde de alle skatter, men det var en skatt jeg husker bedre enn andre.

Det var en perle. Större en et kuöye men mindre enn et garnnöste. Ikke var formen perfekt. Den hoppet nár du rullet den. Den var uren i farge. Alle sá forskjellige toner. Men det var den skatten de hadde som de aldri ble lei av. Kloke monarker, grádige pirater og fagre Alver. De fant alltid noe nytt ved den hver gang de hvilte öyet pá perlen. Blandt alle de historiene söstra fortale meg var det ingen som beskrev skatten likedan men alle sa den var den vakreste.

Ástinn het den. En gang var den Dukkhas öye. Dukkha, eldre en jorden selv men yngstemann blandt de opprinnelige allmektige. Dukkha ble skapt av de förste som et symbol pá deres kjærelighet for hverandre. Han ble elsket av dem alle som en lillebror. En som skulle fá nyte det de förste hadde skapt.
Men Dukkha sá det de skapte og önsket at han var like mektig. Han elsket det han sá, han önsket á skape noe like vakkert. Noe som gjorde at han ble en av dem. En av dem som alle andre elsket. Han ville gi tilbake, ikke bare fá. Han prövde og de neste sá opp til ham, men de förste sá bare en hyllest til seg selv. I et siste forsök pá á skape noe selv - noe eget - rev Dukkha ut sine öyne. Han döpte dem Ástinn og Virding. Og sverget at fra denne dag skulle han utelukkende kreere noen ingen, absolutt ingen andre hadde sett för. Dukkha levde aldri opp til egne mál. Uten Virding og Ástinn ble alt han skapte kaldt og statisk.

Virding ble med tid og stund tapt til historien, men Ástinn ble voktet av de opprinnelige som den mest dyrbare skatten av dem alle.

Jeg husker söstras beskrivelser av Ástinn. Jeg drömte om den og ba henne om á fortelle en ny historie om den hver kveld. Ná er det fire ár siden hun dro. Jeg har blitt litt eldre. Pappa har gitt meg annsvar pá gárden. Jeg passer pá kyrne og de to geiten vi har. Pappa tar seg av ákrene. Jeg jobber hardt om dagen men om kveldene skriver jeg brev til söstra. Hun studerer i hovedstaden og skal bli lege. Og hver dag gár jeg ned til stranda for á se om báten kommer. Om det er svar pá vei. Jeg vet egentlig at den bare kommer annenhver uke men man kan jo hápe. I vinter skrev hun at hun hadde funnet en gave til meg. En som jeg ville virkelig like. Den var ikke perfekt - sett med malerens öyne. Den var ikke dyrbar - sett med kremmerens öyne og hun var rimelig sikker pá at poeten ikke ville ofre den en tanke. Men hun visste at den var akkurat det man önsket seg - sett med mine öyne.

Hver dag gár jeg til havnen og venter. Av og til ser jeg master i horisonten, men sjelden kommer de til land. De gangene de kommer til land er det intet som ventet meg. Men jeg visste det. Der ute, pá andre siden av havet der finnes den. Ástinn. Det som bare har vært et eventyr. Den er pá vei til meg. Den er parfekt for meg. Og det jeg aldri hadde hatt, det savner jeg.

Islandsk ABC

Dere trodde kanskje at jeg overdrev nár jeg pástod at islandsk bare er norsk med "ur" endelser?

Sá for á bekrefte Hjortens fordommer om isbiten. Her et eksempel.

hormoner og graviditet og sánt

Eksakt hvor tálmodig skal man være overfor gravide kollegaer i kontorfelleskapet som er ekstremt humörpsyk, bitchy og selvsentrert? Sánn mer enn til vanlig altsá.

De kineserne hadde jammen peiling pá ordtak

Det har vært relativt travelt her pá isbiten i det siste. Og som et 3000 ár gammelt kinesisk ordtak kunne ha sagt

"En penn i hánden pá en sliten mann er oftere et perkusjonsinstrument enn en kilde til nobelprisvinnende literatur."

Swenska tjej - It's the grej!

Norske piker er helt i verdenstoppen. Fullt pá höyde med det beste i det store utland. Dog skal vi ikke utelukke de svenske helt og holdent. Spesielt etter denne hyllest til deres eksistens:)

Byggern Bob

I gár fikk jeg rettet litt pá karman etter bomber-og-granat-kremmerne. Redd barna hadde sánn veldedighets auksjon i storsalen og jeg fikk blinket litt med lampene og skrudd pá noen knapper. Trukket i noen tráder og lánt et par ekstra lamper og om jeg fár si det sjöl, laget et jævlig töft rom.
Á lyssette visuell kunst er ikke barebare. Vel... á lyssette det er egentlig ganske enkelt. Bare tenk pá hvordan du vil fremheve skygger, kontraster og den tredje dimensjon, og vær forsiktig sá du ikke pátvinger verket ekstra uttrykk. MEN á forholde seg til 11 kunstnere som skal flisespikke og sláss om mest oppmerksomhet. Det krever sin diplomat.

Hvertfall fikk aristokratet veltet seg i luksus og skrevet sjekker med höygafler. De nyrike fikk kjört kameler igjennom foodprosessorer og spylt dem gjennom nálöyet og dermed sikret sin plass ved höybordet i himmeln.

Og jeg, jeg fikk lekt Bob the builder og kjört denne!

Dagens Utvalgte?!

Rett og slett et kjempe kompliment. Ble litt rakere i ryggen og fylt av stolt:)

Dog rosa vil jeg ha meg frabedt!
Det er intet rosa ved dingsebumsemenn. Det er det derimot med sánne markedsavdelings assistenter i nettop; lakserosa skjorte. Jehovasvitner i joint-venture med Norsk gallups telefonintervjuere slár meg som et bedre selskap.

Takk Parasitten!

PS: Jeg sá selv ikke likhetene med bohemiske filmer fra slutten av 60 tallet. Den er pinlig treffende;)

Numeriologi i brunevare bransjen.

Vi satt og drodlet rundt scenografien pá islands svar pá amandaprisen i dag. Scenografen ville ha flatskjermer forran scenekanten og visste ikke hvor mange hun trengte for á dekke scenen i full bredde. Det var 42" plasmaskjermer som skulle brukes men vi visste ikke hvor brede de var. Kjapp pytagoras kan gi deg det svaret siden man vet forholdet mellom bredde og höyde. Jeg var litt kjapp i svingen og regnet utifra forholdet pá gamle tv'er hvor forholdet mellom bredde og höyde er 4:3. Og her kom förste overraskelse for forholdet mellom diagonal, bredde og höyde er 5:4:3. Litt for ellegant til á være tilfeldig tenkte jeg.
Men sá kom jeg pá at de fleste flatskjermer er widescreen og der er forholdet 16:9.
Hodet kjente igjen de tallene for 16 og 9 er jo 4² og 3².



Kan noen forklare meg disse elegante sammenhengene? (Legger min tro til vár alles kjære Esquil kan trö til her)

Hvorfor er det nettop disse forholdene som ráder? Ikke er det snakk om det gyldne snitt men noen má ha hatt en god grunn til á valgt nettop disse aspektene ratioene.. eller?

Emosjonelt avstumpet?

Et skuffende element ved det á bli voksen er at fölelseslivets store berg og dal bane fár en mindre amplitude. Det blir lengre mellom de vondt-i-magen latterkrampene og selv om man absolutt kan bli neffor sá er det ikke skjærende smerte i brystregionen som er det vanligste symptomet. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men det skjer ikke sá ofte som för og ikke sá kraftig som för. Selv dype depresjoner kommer i form av en tomhet og háplöshet mer enn stikkende sorg.

Det merkelige er at arenaen for de höyeste toppene og laveste bölgedalene er pá sidelinja for ei par-tusen kvadratmeter stor gressplen. Er ikke sikker pá om jeg skal takke disse fá, glade fá. Disse brödre i bánd i usmakelige benklær, eller forbanne min egen fölelsesmessige avstumpenhet. Et trist faktum er at det er fá ting som sá forutsigbart kan kaste meg oppá de höyeste emosjonelle tindene som pjokker löpende i tilsynelatende tilfeldige mönster i forfölgelse av en oppblást lærball. Jeg skal slett ikke utelukke at ekstase er en resonerende fölelse som forsterkes av at den oppleves sammen med tusenvis av andre tullinger. Men i dag har jeg en varm fölelse i magen fordi lærballen havnet i riktig nett. To ganger!

slemminger

Etter opptil flere timer med CSI, 24 og andre actionfylte serier kan jeg bare konkludere med at det er intet annet et grise flax at slemmingene er sá uttrolig lite treffsikre nár det kommer til skuddutvekslinger. Jeg kan kun forklare dette med at de skulket sá mye skole(siden de er slemminger er det ingen langsökt antagelse) at de hverken har trent fingerferdigheter i slöydtimene eller gravitasjon og luftströmmenes effekt pá prosjektiler. Flaks for Jack Bauer!

Oppsigelse

Jeg har sagt opp jobben min. Det kjennes godt! Ingen dárlig stemning eller no sánt. Bare pá tide med et steg videre. Det er et par bedrifter som har hintet interesse og det er et par jeg har gátt og smugtittet litt pá. Dette er ei lita öy og alle disse er faste kunder/leverandörer hos náverende arbeidsplass, sá jeg syntes jeg mátte slá opp först för flörtingen gikk til neste steg.

Det er viktig at sánt foregár i ordentlige former, sá unngár man situasjoner som krever slike nabovarsler.

Astrofysikkens uforventede bruksomráder

Tidligere nevnte bok om Einstein lærte meg noe virkelig nyttig.
I boken fortelles det om hvordan Einstein beviste at sin teori om generell relativitet forklarte gravitasjon bedre enn Newtons lover.

Dette gjorde han ved á observere hvordan lys fra stjerner böyer i det de passerer solen under en solformörkelse. Hvis Newton var smartest ville lyset böye seg 0.8 ark-sekunder, hvis Einsteins teori var korekt ville de böye seg 1.7 ark-sekund.
Til forfatterense lettelse vant Einstian. (Boken hadde nok hatt sitt begrensede markedspotensialet i det andre scenarioet.)

I og for seg ikke sá veldig fascinerende med mindre du er spesielt interesert.Men begrepet ark-sekund er fryktelig kjekt. Det er ikke noen gigant nár det kommer til máleenheter. Den beskriver vinkler og er en tre-tusende del av en grad.

For á illustrer hvor stor vridning det er fölger det her et bilde av en sirkel.


Her fölger et bilde av en sirkel som er vridd et ark-sekund med klokken.


Dette er en utrolig kjekk máleenhet á kunne, for ná har jeg plutselig begreps apparatet til á beskrive hvor mye jeg má vri krana i dusjen for á veksle mellom kjönns-identitets-forvirrende kaldt og satan-selv-svetter varmt.

Tvil

Jeg tviler. Ikke vet jeg hva fremtiden bringer eller hva jeg skal bringe til fremtiden. Hva er det som gjör meg lykkelig? Hva vil gjöre meg lykkelig?
För, nár kontrastene var större og grátonene færre var den enklere á se. Krystallkulen var klar og det var ingen bragd á se hvor jeg ville være, hva som skulle være der og hva jeg skulle bidra med. Det hjelper ikke á slá pá siden av kryrstallkulen. Den virker rett og slett ikke lengre. Kanskje fremtiden allerede er her?


För var det de store monumentene som ledet vei. De mátte være store for á vises gjennom pubertale forvirringer og tyveárenes stormansgalskap. Jeg liker de smá tingene ná. De smá har blitt större. De store - for store. Litt som den klippen som fristet i horisonten. pá avstand kunne man nyte dens skjönnhet. I siluett - Solen kunne kle den om fra time til time. Man sá alltid den klippen og navigasjonen var enkel.

Ná er den for nære. Dens skygge ruver over man og fargenes dans er utenfor blikkets rekkevidde. Ná stár man der ved á klippens fot. Den er stor, litt skummel og hvertfall farlig. Nesten uoverkommenlig. Mens man sparker i grusen og tviler pá at man evner á klatre opp, biter man seg merke i en stein. En stein som er helt annerledes enn de andre, ikke spesielt vakker men med særtrekk. Grus kan visst være mer enn bare grus.
Inn i mellom bryter en solstrále igjennom. Den treffer duggen pá gress tufstene, det ligner smá diamanter. Den reflekteres i drápetáken fra bekken som stuper ned. Regnbuer skapes.


Jeg undrer hva som venter pá toppen av klippen? Vil man sette seg pá kanten, nyte utsikten og mimre over stien som ledet en hit. Eller kommer det til syne en ny klippe? En til á geleide oss videre? Og bak den?

För var jeg ung og lovende. Ná skulle jeg önske at jeg allerede var pá toppen. Værbitt men med pipa i munnvika, kaffe pá termosn og laurbær som sitteunderlag. Jeg kunne nyte utsikten, henge meg opp i banale detaljer sá mye jeg maktet og samtidig hatt god samvittighet over at jobben er gjort. Ná er det bare á höste resultatene.