Monday, February 9, 2009

For i bakvendtland...

Jeg blir mektig provosert over dommen som ble beskrevet i søndagens dagblad. Dommen hvor transpersonen Lars blir nektet å ha kontakt med sine 4 døtre når han er utkledd som kvinne. Og ikke nok med det, siden han titt og ofte kler seg og oppfører seg som en kvinne har tingretten funnet det fornuftig å felle en dom som fastslår "..at samvær alltid skal skje med minst 2 av barna sammen."
Hva er det som skjer med norsk rettsvesen?!

Hvordan i alle dager kan man nekte 5 mennesker, et foreldre og hans fire døtre å ha et åpent og ærligt forhold? Det å oppleve at det ikke er samsvar mellom kroppens og identidetens kjønn er da ikke lovstridig i Norge?! Jeg kan hverken fatte eller begripe hvilke årsaker dommer Jens-Jacob Sander har lagt til grunn for en slik dom. Det eneste mulige argumentet som ligger til grunn er bekymring for at barna vil bli mobbet/latterliggjort av andre barn fordi far går i kvinneklær. Men vi har da som sivilisasjon kommet lenger enn at vi lar mobbere få bestemme hva som er galt og riktig samvær mellom foreldre og barn. Dette ble brukt som argument mot adopsjon av barn fra fremmede kulturer, mot homosexuelles mulighet til å bli foreldre og fortsatt skal visst noen pekefingre få bruke dette til å tråkke på noen som lever et annerledes liv en den gemene hop.

Men enda værre; Dommens utsagn om "..at samvær alltid skal skje med minst to av barna sammen." Jeg blir harmdirrende forbannet over at en norsk tingrett kan gå så langt i å anntyde at det å være en transperson er det samme som å være en sexualforbryter. Transsexualitet handler om at kroppen og sinn ser seg selv som to forskjellige kjønn. En transsexuell mann vil typisk føle seg som en mann, fanget i en kvinne kropp. Hvordan i alle dager tingretten har konkludert med at uoverenstemmelse mellom biologi og kjønnsidentitet øker sannsynligheten for at den transsexuelle personen kan bli en sexual overgriper er simpelthen utenfor min villeste fantasi, for ikke å nevne fatteevne.

Jeg innser selvfølgelig at jeg her drivet og hisser meg opp over en artikkel fra en av landets mest tabloide medier, og jeg kan slett ikke utelukke at det finnes andre forhold en fars kjønnsidentitet til grunn for denne dommen. Men hvis det ikke er så, Og far velger å ikke anke dommen av hensyn til de fire barna som havner midt i denne konflikten, så bør noen andre høyere rettsinstanser kreve å få behandle denne dommen. For dette ser ikke ut som en juridisk dom, men ren synsing, hvor tingretten har blitt okkupert og brukt som moralens høyborg. Høyborg for en bakstrebersk, ignorant og umenneskelig moral.

Sunday, February 8, 2009

Ørna bygger kropp

Nøden lærer nøgen kvinde at spinde sies det. Men samme hvor mye finanskrisen rammer, så nøden og så nøgen blir jeg ikke. Jeg vokser heller ut bakben og setter meg på dem før jeg setter meg på en ergometersykkel forran en forvokst tennåring som hyler såkalte pepprop akompagnert av dunkende teknomusikk. Tekno av kalibret hvor man trenger å ruse seg på betraktelig sterkere saker enn både Jesus og Livet før man kan finne noen som helst nytelse av musikken.
Spinning utgår!

Men jeg trengte å komme i bedre form. Det nærmet seg valget mellom å skaffe seg en Bro eller få bygd litt kasse som det visst nok heter i disse fagmiljøene.
Så Ørna meldte seg nok engang inn i et treningsstudio. Denne gangen med relativt lave ambisjoner, men siktet fortsatt betraktelig høyere enn støttemedlem nivået som har vært resultatet ved tidligere forsøk.
Treningsprogram ble laget i samarbeid med en fysioterapaut, rutiner deffinert og målsetninger festet til pappiret.
Helt i starten fikk jeg en aldri så liten egoboozt da min beste venn også startet et lignende tiltak. Skadefryden ligger ikke langt unne i den emosjonelle periodiske tabell men det er litt fint å vite at man ikke er i Dårligst form. Gleden ble likevell kortvarig når jeg kun kort tid senere innså at selv om jeg lå og løftet ca 50% tyngre manualler en bestevennen lå jeg forstatt på mindre en halvparten av det en bitteliten jyppling av en 20 åring på jobb løftet daglig.

Men jeg er litt usikker.
På samme måte som jeg er litt usikker på om jeg skal føle meg i kontakt med mine feminine- eller maskuline-sider når jeg sitter med synålen og stopper hull i håndtverker buksen min. Når store, i overkant-veltrentre menn begynner å gi meg velmenende råd om hvordan jeg skal løfte og trekke i disse apparatene. Er det fordi de ser et fantastisk bodybuilder potensiale i meg? Eller er det fordi jeg er fullstendig håpløs?