Nøden lærer nøgen kvinde at spinde sies det. Men samme hvor mye finanskrisen rammer, så nøden og så nøgen blir jeg ikke. Jeg vokser heller ut bakben og setter meg på dem før jeg setter meg på en ergometersykkel forran en forvokst tennåring som hyler såkalte pepprop akompagnert av dunkende teknomusikk. Tekno av kalibret hvor man trenger å ruse seg på betraktelig sterkere saker enn både Jesus og Livet før man kan finne noen som helst nytelse av musikken.
Spinning utgår!
Men jeg trengte å komme i bedre form. Det nærmet seg valget mellom å skaffe seg en Bro eller få bygd litt kasse som det visst nok heter i disse fagmiljøene.
Så Ørna meldte seg nok engang inn i et treningsstudio. Denne gangen med relativt lave ambisjoner, men siktet fortsatt betraktelig høyere enn støttemedlem nivået som har vært resultatet ved tidligere forsøk.
Treningsprogram ble laget i samarbeid med en fysioterapaut, rutiner deffinert og målsetninger festet til pappiret.
Helt i starten fikk jeg en aldri så liten egoboozt da min beste venn også startet et lignende tiltak. Skadefryden ligger ikke langt unne i den emosjonelle periodiske tabell men det er litt fint å vite at man ikke er i Dårligst form. Gleden ble likevell kortvarig når jeg kun kort tid senere innså at selv om jeg lå og løftet ca 50% tyngre manualler en bestevennen lå jeg forstatt på mindre en halvparten av det en bitteliten jyppling av en 20 åring på jobb løftet daglig.
Men jeg er litt usikker.
På samme måte som jeg er litt usikker på om jeg skal føle meg i kontakt med mine feminine- eller maskuline-sider når jeg sitter med synålen og stopper hull i håndtverker buksen min. Når store, i overkant-veltrentre menn begynner å gi meg velmenende råd om hvordan jeg skal løfte og trekke i disse apparatene. Er det fordi de ser et fantastisk bodybuilder potensiale i meg? Eller er det fordi jeg er fullstendig håpløs?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
det jeg var ute etter, takk
Post a Comment