Wednesday, November 7, 2007

Emosjonelt avstumpet?

Et skuffende element ved det á bli voksen er at fölelseslivets store berg og dal bane fár en mindre amplitude. Det blir lengre mellom de vondt-i-magen latterkrampene og selv om man absolutt kan bli neffor sá er det ikke skjærende smerte i brystregionen som er det vanligste symptomet. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men det skjer ikke sá ofte som för og ikke sá kraftig som för. Selv dype depresjoner kommer i form av en tomhet og háplöshet mer enn stikkende sorg.

Det merkelige er at arenaen for de höyeste toppene og laveste bölgedalene er pá sidelinja for ei par-tusen kvadratmeter stor gressplen. Er ikke sikker pá om jeg skal takke disse fá, glade fá. Disse brödre i bánd i usmakelige benklær, eller forbanne min egen fölelsesmessige avstumpenhet. Et trist faktum er at det er fá ting som sá forutsigbart kan kaste meg oppá de höyeste emosjonelle tindene som pjokker löpende i tilsynelatende tilfeldige mönster i forfölgelse av en oppblást lærball. Jeg skal slett ikke utelukke at ekstase er en resonerende fölelse som forsterkes av at den oppleves sammen med tusenvis av andre tullinger. Men i dag har jeg en varm fölelse i magen fordi lærballen havnet i riktig nett. To ganger!

11 comments:

Espen said...

Fotball gir meg ikke noen emosjonell berg-og-dalbane-tur. Ikke i nærheten. Men sånn er det jo med mange.

Buddhister søker en følelsesmessig balanse som ligner litt på det du kaller "avstumpet". Du skal ikke se bort fra at du er lykkeligere nå enn da du var tenåring. :)

Örn said...

Hahahah, veldig godt poeng Espen. Kanskje man ser pá denne mangel av "mentalt ustabilitet" med litt for mörke briller;)

othilie said...

Jeg tror massepsykose er mye av forklaringen når det gjelder fotball...(jeg er en bitter forhenværende fotballenke*ler*)

Det jeg legger merke til er at de små gleden, det vil si det vi ikke en gang så som små gleder da vi var unge, alt måtte være så stort for være noe, men altså de små gledene, de har blitt ganske så store for min del. Ting som jeg ikke opplever som ekstraordinære som sådann (ligge å lese lenge på senga en morgen med ungene kravlende rundt, slå av en prat med vilt fremmede for så å gå videre, masse små og merkelige ting) har allikevel en ny kvalitet over seg og gir en masse "indre smiling" som ikke eksisterte da en var ung full av følelser. Jeg liker det.

Det hender forresten ejg "tar av" følelsesmessig fremdeles, helt vanvittig. Kanskje jeg ikke er så voksen???

Örn said...

Othilie, det er helt klart noen som gár litt langt i sin forkjærlighet for fotballen. Det kan fort bli en mani som fár okkupere alt for mye tid og ressurses.

Angáende de smá ting sá sier jeg bare:
Ja takk, begge deler!

Thomas said...

Jeg har nok noe modning igjen, kjenner jeg.

Örn said...

Thomas, det háper jeg da virkelig vi begge har. At ikke Jack Nicolsens karakter fár ha rett nár han spör i filmen med den samme tittel. "What if this is as good as it gets?"

othilie said...

Da Örn, er det bare en ting å gjøre hvis du skal ha begge deler, du må tillate deg det...jeg tror vi forventer av oss selv at vi skal bli mer "mellow" med årene og at det forventes av oss. Jeg har prøvd å roe meg kraftig i mange år og det gikk rett åt skogen for å si det mildt. Det var deilig å tillate seg å våkne og kjenne på ekstasen igjen. Så, du har en jobb å gjøre, ikke stå der og vær avstumpet og daff, ut å leke, rope mer, le masse mer, gråte litt mer. Det som er så fint er at en kanskje med alderen blir litt bedre på å "reparere" det sjokket en utsetter omverden for ved å være veldig "levende" og føle på livet og la seg rive med. Fordel det! Lykke til! Tar du utfordringen? *ler*

Örn said...

Othilie! Litt av en utfordring.
Jeg pröver og har prövd ei stund. Arrangere lekedager i parken med venner, spontan grilling i fjæra og sánne ting. Og kan gledelig rapportere at det funker. Skikkelig gode dager har det vært:)

Sá jeg skal ta utfordringen din i á gjöre det enda mer!

Skjönner ikke helt det punktet ditt med á reparere. Kan du omformulere?

othilie said...

Der er det igjen, jeg har dårlig brukergrensesnitt, omformulere meg???

Man føler jo ikke bare sterkt på den den "ååååå, jeg tror jeg letter snart, o, lykke!!!!" måten. Jeg prøver å unngå å bli sinna, det er ikke en god høydare men jeg engasjerer meg og tør heve stemmen og si hva jeg mener. Det er faktisk ganske så sterkt å tørre å stå for noe og kjempe litt høylydt. Men, når jeg gjør det så blir jeg kanskje til tider overveldene for de som liker å være litt meiddelhavsfarende og "astumpet" i sin omgang med verden og følelsene. Men jeg kjenner og gjennkjenner bedre når jeg har overveldet (jeg har blitt gammel og litt kolkere*ler) og synker ikke sammen og tenker:"Shit, det ble for mye selv om det var deilig å få det ut og sagt!", jeg går tilbake og forsikrer meg om at vedkommende som jeg mistenker ble litt blåst over ende av min etusiasme står støtt selv om jeg lettet på en eller annen måte.

Når jeg tenker meg om så er jeg flinkere til å "reparer" meg selv også når jeg har tat helt av og gjort noe vel sinnsykt og impulsivt (jo, det har hendt...) som jeg nok ville dødd av skam da jeg var ung og søt.

othilie said...

..har jeg gravd graven min dypere, sagt det enda mer uforståelig??? Hva gjør en med det dårlig brukergrensesnittet sitt egentlig? For det har ikke blitt bedre med årene kjenner jeg *gliser*

Örn said...

Nei Othilie, graven ble mye grunnere ná hvis det er en tröst;)

Forstod meget bedre hva du mente, og ja kjenner meg igjen i den á være flinkere til á beklage unödvendige sleivspark og, ja som du sier, reparere.

Om det er fordi man er bedre til á vise empati, ikke fullt sá stolt eller om rett og slett er raskere ned fra "tatt helt av" klimakset. Det er jeg slett ikke sikker pá, sannsynligvis en kombinasjon.

Men det skal sies at jeg er en særs rolig og avballansert person. For avballansert vil mange si. Sá det er ikke ofte jeg eksploderer eller heller meg over andre. Skulle nok vært flinkere der.