Om Ástinn og Virding.

En liten fortelling.

Söstra har alltid fortalt meg eventyr og historer. Sá lenge jeg husker fortalte hun meg om sjörövere og konger. Om troll og dverger. Om drager og alver. I alle historiene hadde de alle skatter, men det var en skatt jeg husker bedre enn andre.

Det var en perle. Större en et kuöye men mindre enn et garnnöste. Ikke var formen perfekt. Den hoppet nár du rullet den. Den var uren i farge. Alle sá forskjellige toner. Men det var den skatten de hadde som de aldri ble lei av. Kloke monarker, grádige pirater og fagre Alver. De fant alltid noe nytt ved den hver gang de hvilte öyet pá perlen. Blandt alle de historiene söstra fortale meg var det ingen som beskrev skatten likedan men alle sa den var den vakreste.

Ástinn het den. En gang var den Dukkhas öye. Dukkha, eldre en jorden selv men yngstemann blandt de opprinnelige allmektige. Dukkha ble skapt av de förste som et symbol pá deres kjærelighet for hverandre. Han ble elsket av dem alle som en lillebror. En som skulle fá nyte det de förste hadde skapt.
Men Dukkha sá det de skapte og önsket at han var like mektig. Han elsket det han sá, han önsket á skape noe like vakkert. Noe som gjorde at han ble en av dem. En av dem som alle andre elsket. Han ville gi tilbake, ikke bare fá. Han prövde og de neste sá opp til ham, men de förste sá bare en hyllest til seg selv. I et siste forsök pá á skape noe selv - noe eget - rev Dukkha ut sine öyne. Han döpte dem Ástinn og Virding. Og sverget at fra denne dag skulle han utelukkende kreere noen ingen, absolutt ingen andre hadde sett för. Dukkha levde aldri opp til egne mál. Uten Virding og Ástinn ble alt han skapte kaldt og statisk.

Virding ble med tid og stund tapt til historien, men Ástinn ble voktet av de opprinnelige som den mest dyrbare skatten av dem alle.

Jeg husker söstras beskrivelser av Ástinn. Jeg drömte om den og ba henne om á fortelle en ny historie om den hver kveld. Ná er det fire ár siden hun dro. Jeg har blitt litt eldre. Pappa har gitt meg annsvar pá gárden. Jeg passer pá kyrne og de to geiten vi har. Pappa tar seg av ákrene. Jeg jobber hardt om dagen men om kveldene skriver jeg brev til söstra. Hun studerer i hovedstaden og skal bli lege. Og hver dag gár jeg ned til stranda for á se om báten kommer. Om det er svar pá vei. Jeg vet egentlig at den bare kommer annenhver uke men man kan jo hápe. I vinter skrev hun at hun hadde funnet en gave til meg. En som jeg ville virkelig like. Den var ikke perfekt - sett med malerens öyne. Den var ikke dyrbar - sett med kremmerens öyne og hun var rimelig sikker pá at poeten ikke ville ofre den en tanke. Men hun visste at den var akkurat det man önsket seg - sett med mine öyne.

Hver dag gár jeg til havnen og venter. Av og til ser jeg master i horisonten, men sjelden kommer de til land. De gangene de kommer til land er det intet som ventet meg. Men jeg visste det. Der ute, pá andre siden av havet der finnes den. Ástinn. Det som bare har vært et eventyr. Den er pá vei til meg. Den er parfekt for meg. Og det jeg aldri hadde hatt, det savner jeg.