Monday, September 10, 2007

Tvinn meg inn i et nett av lögn og bedrag


Jeg lar meg lure. Jeg liker á blir lurt. Jeg liker det sá godt at jeg betaler for det. Gi meg en lögn og led meg inn i illusjonen. Det er film og teater jeg snakker om. Jeg har latt det hvite lærret ta balletak pá meg. Man skulle tro at de som lager film sitter med et höyst detaljert typografisk kart over alle mine knapper og hva de gjör.
Til mine venners glede og fortvilelse har jeg alltid levet meg inn i film og teater. Jeg har alltid ledd höyt, klappet og aldri klart á skjule den klumpen i halsen som ingen tror pá at er adamseplet og er der den er av sine helt naturlige anatomiske ársaker. Mine teater venner sier de elsker á ha meg i salen, for de vet at de fár höy og tydelig tilbakemelding. Men det er pinlig á sitte ved siden av mannen som reiser seg forran fullsatt sal og klapper i vill jubel nár Legolas elegant feller en ollifant helt pá egenhánd.

Jeg klarer ikke á se grössere. Á betale 90 kroner for á ha det dárlig i 94 minutter har aldri slátt meg som vettugt pengebruk. Av samme ársak har jeg enda ikke klart á se ferdig inreversible, Lilja 4ever eller Requiem for a dream. Det er rett og slett for ubehagelig. Jeg takler heller ikke á se folk gjöre dumme ting, det skal visst nok være morsomt men jeg makter det ikke. Straks George dukket opp i en Seinfeld episode var det alltid en bok som mátte leses, CD samling som mátte alfabetiseres eller hybelkanninener jeg mátte jakte ned. Jeg har heller ikke sett American Pie 1, 2 eller 3 av lignende grunner. Jeg fár avsmak mot skuespillere som mestrer usympatiske roller til fingerspissen. Jack Nickolson har skuffet meg for ofte. Jeg stoler ikke pá han lenger. Vi vet jo alle at den hyggelige fyren bare er skuespill. Bare vent, snart kommer den gale mannen han virkelig er fram. Samme med Anthony Hopkins. Blir alltid litt nærvös hvis min representant pá lerrettet er mindre en 3 meter unna.

Men det er da det de vil. Regisörene altsá. De strekker seg langt for á tulle oss inn et nett av lögn og bedrag. Og jeg kjemper ikke i mot:) Sá for mine venner bare lære á leve med at heltens ultimate seier feires med ei flaske Champagne i ny og ne.

13 comments:

Sorgenfri said...

Fint skrevet, veldig gjenkjennelig.
Som filmelsker er det nesten slik at jeg synes litt synd på folk som sier de ikke er så veldig interessert i film... Jeg tenker at de går glipp av mange flotte opplevelser, på godt og vondt.

Også er det litt kjipt når jeg lirer av meg (i mine øyne) knallbra sitater fra en film som passer kjempegodt inn i samtalen, men deretter ender opp med å måtte forklare sammenhengen for de som ikke tar poenget, fordi de ikke kjenner til, eller husker filmen.

Jeg har foresten sluttet å se skrekkfilmer selv, mest fordi hovedpersonene i filmen har en tendens til å forfølge meg lenge etter at rulleteksten er ferdig.

Minneapolise said...

Synes filmer har blitt generelt dårligere de siste årene, har det blitt vanskeligere å være film-elsker? Eller er det kanskje bare noe jeg innbiller meg?

Örn said...

Sorgenfri: Takk takk. Det er ikke mange ting som er mer irriterende enn fantastisk relevante og presist timede filmsitater som faller pá död jord grunned inkompetent forsamling.

Minneapolise, velkommen hit og jo det er lengre mellom gode filmer. Hvertfall fra de ettablerte studioene. Virker som veldig mange av de gode historie fortellerne jobber mer for kabelselskapene pá á lage kvalitets medium serier (12 episoder pr season) sánn som Dexter, Black Donnellys og lignende.

Christine Marie said...

Evnen til å leve seg såpass mye inn i en film trodde jeg ikke det var mangen som hadde, sånn utenom meg selv da.. Godt å vite at jeg ikke er alene.

Frøken Makeløs said...

Jeg skjønner meg heller ikke på de som vil se skrekkfilmer og andre fæle filmer som underholdning. Kanskje de har det litt for fint i livet sitt, tenker jeg da. Alle trenger jo å ha det litt vondt innimellom.

hermann said...

Christine Marie: Er glad vi er flere. Vi kan starte en sánn fanklubb som gár pá Kino med vimpler og Champagne!

Frökna: Tror du har et godt poeng der. Kan jo være de finner tröst i á se den dama springe gjennom skogen i nattkjolen med en öksemorder etter seg og tenker: "jaja.. Jeg har hvertfall bedre en henne."

Christine Marie said...

Ja, en fanclub høres fint ut. Og champagne er jo stas.. Åsså reiser vi oss "alle" og klapper og deler ut papirlommetørkler når filmen blir trist og puter når den blir for skummel... Eller vi bare har med oss vår egen lille pose med filmnødvendigheter..

Örn said...

Kan kanskje bli litt plagsomt hvis vi skal prakke vimpler og lommetörkler pá gud og hvermann. Men det er alltids verdt et forsök. Kanskje de klarer á nyte filmen litt bedre og ikke irritere seg over at den bilen som du sá i tre sekunder bak hovedpersonen faktisk var en Audi A6 og ikke en Audi A8 som dialogen pásto.

Zava said...

Du hadde vært en opplevelse å se en god film sammen med forstår jeg :) Selv blir jeg også svært revet med, spesielt når det er lykkelige situasjoner. Og på teater og konserter - da ramler jeg sammen i krampegråt av applaus. I kid you not. Mange, glade mennesker samlet som klapper - det gjør innrykk. 17. mai er feks en prøvelse. Nuvel, en lett avsporing. Men tenk så festlig da, du som reiser deg under en film og klapper, og jeg som hulker rørt av din glede ved siden av!

Minneapolise said...

Vært her en stund, men det er kanskje første gang jeg gir lyd fra meg.
Tv har absolutt bedret seg samtidig med Hollywoods forfall.

Örn said...

Zava!!! Synes det er veldig fint at du blir lett revet med. Vi má pröve á juble/gráte i et teater/kino engang vi er i samme by igjen.

Minneapolis: Glad á höre at du har vært her för og enda gladere for at du kommer tilbake og legger igjen kommentar:) Lurer pá om det er kvalitetet eller om det er formatet, men jeg liker egentlig serier bedre enn filmer ná.

Minneapolise said...

Tror nok det er kvaliteten som bedrer seg, jeg kan f.eks. leie tv serier på dvd fremfor en film nå, det hadde jeg aldri funnet på før.

Marijke said...

Great work.