Hva kan man si?! Jeg er födt 60 ár for seint. Jeg vil sitte pá mörk, röyklagt klubb. En sánn hvor velkomsten först kommer etter at man blir godkjent av en ikke fullt sá intelligent, men oi sá stor mann. Av en mann som stár pá innsiden, men som veier gatekredibiliteten din gjennom et lite tittehull i ytterdören. Nár den sylskarpe skjeen har veiet deg og gjort en mer eller mindre kvalifisert gjetning pá at du ikke er for lett slipper du inn fra den illeluktende bakgata og inn i et hemmelig univers. Det förste som möter deg er en tyggistyggende, lett vulgært anntrukket pike som selger tobakkprodukter fra et brett hun bærer rundt den syltynne midja si. Etter at hun tar hatten din og frakken máler hun hele deg med blikket og ser ikke direkte skuffet ut. Arrogant kanskje, til og med hovmodig, men ikke skuffet. Hvertfall peker hun deg videre ned en trang gang. I enden av gangen hever takhöyden seg, latter og skrál fra glass slár mot deg. Du stár ná i en stor sal. Det er mye oppsatt hár, mange meter med kvinneben. 3-piece og dobbelt kneppede er rádende blandt herrene bak de syltynne bartene og aerodynamiske frisyrene. Til höyre ser du grönn filt og blikk fylte av kombinasjonen av desperasjon og háp.
Pá din venstre side er baren.
Forran deg et dansegulv fult av par som danser med hverandre. Og bak dem igjen stár The Puppini Sister og spiller Crazy love.
Jeg mister kontroll over bena mine nár denne sangen dukker opp.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
åh jeg kjenner så godt følelsen! Å være født for sent og av å ha levd for sent. jeg mener selv at jeg var 20 år på 1920-tallet og danset i en cabaret i mitt forrige liv:-P
Maria, godt å ikke være alende med denne følelsen. Det må ha vært et forrykende forrige-liv.
Post a Comment