Sunday, February 10, 2008

I skyggen av symbalen

Han hadde alltid visst det. Det var ikke en sterk valuta han hadde. Nár man snakker om talentfloraen sá er nok ikke dette talentet det mest ettertraktede. Ikke visste han om et eneste rike bygd pá det, ikke kjente han til noen karriere som be spunnet ut av det og ingen piker har falt for det. Sá han burde nok helle hatt fokus pá á söke opp andre sterke sider ved sin egen karakter.
Men han visste ogsá at de var ikke mange som bar dette talentet og pá et eller annet plan, visste han, helt sikkert, at aldri hadde det vært noen som hadde det like sterkt som han.

Som hans farmor alltid hadde beordret ham valgte han á leve drömmen.

Han gikk fra læremester til læremester og alle beundret de klangen hans. Den var magisk, nesten som englasang fortalte de. Men det tok ikke mange dagene för de mátte beklage at de ikke hadde mer á lære han. Alltid spurte han da om hvem som hadde lært dem á spille for sá á oppsöke lærerens lærer.
Slik gikk han fra mester til mester i sitt sök etter den perfekt klang.
Og mesterens mester var alltid himmelfallen over hans rene klang. Han gikk alltid videre med varme ord om gudegave og advarsel om at det var en trang sti han hadde valgt. For fá klarte á livnære seg pá dette talentet.

Tilslutt gikk han tom for mestre og mátte finne veien videre pá egenhánd. Han forsökte á komponere, men selv om alle beundret hans klang hadde hans musikk fá eller ingen lyttere. De ble lei i lengden og mente den var monoton.
Livet ble vanskelig á leve, hans talent gledet mange, men fá var villige til á betale for det. Han ble desperat og aksepterte til slutt en jobb som assistent i et lydstudio i Brooklyn New York. Jobben sikret ham först og fremst tak over hodet og mat pá fatet, men vár helt hadde ogsá andre baktanker. Phil Spector brukte nemlig ofte dette studioet. Produsentet som oppfant begrepet en vegg av lyd. Kanskje dette kunne gi han et publikum. Og en höst dag i 61 kom denne muligheten. Spector hadde nettop tatt opp en ny sang med at band som het The drifters. Bandet hadde nylig mistet frontfiguren sin og plateselskapet hadde plantet en ny mann inn. Det var et pompöst arr med fult orkester, gospelkor og stryke seksjon i ekte spector stil. Opptaket gikk strálende og Produsenten erklærte det fullendt. Musikerne pakket sammen og vár helt tuslet inn for á kveile kabler og rydde bort mikrofonene. The drifters nye bandmedlem satt igjen alene ved flygelet og klimpret litt. Spector. som alltid var pá jakt etter det neste store, spurte om han kanskje hadde noe materiale han kunne spille. Med kun stemmen sin og flygelet spilte han en sang. Spector tente og fikk tak i en bassist og et par strykere. Han lagde et relativt enkelt arr men savnet noe rent og klart.
Dette var muligheten! Dette var öyeblikket han hadde ventet pá. Han fant fram trianglet sitt og resten er historie.

Den nye vokalisten i The Drifter het Ben E King og du har helt sikkert hört sangen.


1 comment:

vibeke said...

Underfundig liten historie :-) Og jo - jeg ble sittende å lytte til heltens klare toner; det hadde nok ikke falt meg inn hadde jeg ikke lest historien først.