Friday, November 2, 2007

Tvil

Jeg tviler. Ikke vet jeg hva fremtiden bringer eller hva jeg skal bringe til fremtiden. Hva er det som gjör meg lykkelig? Hva vil gjöre meg lykkelig?
För, nár kontrastene var större og grátonene færre var den enklere á se. Krystallkulen var klar og det var ingen bragd á se hvor jeg ville være, hva som skulle være der og hva jeg skulle bidra med. Det hjelper ikke á slá pá siden av kryrstallkulen. Den virker rett og slett ikke lengre. Kanskje fremtiden allerede er her?


För var det de store monumentene som ledet vei. De mátte være store for á vises gjennom pubertale forvirringer og tyveárenes stormansgalskap. Jeg liker de smá tingene ná. De smá har blitt större. De store - for store. Litt som den klippen som fristet i horisonten. pá avstand kunne man nyte dens skjönnhet. I siluett - Solen kunne kle den om fra time til time. Man sá alltid den klippen og navigasjonen var enkel.

Ná er den for nære. Dens skygge ruver over man og fargenes dans er utenfor blikkets rekkevidde. Ná stár man der ved á klippens fot. Den er stor, litt skummel og hvertfall farlig. Nesten uoverkommenlig. Mens man sparker i grusen og tviler pá at man evner á klatre opp, biter man seg merke i en stein. En stein som er helt annerledes enn de andre, ikke spesielt vakker men med særtrekk. Grus kan visst være mer enn bare grus.
Inn i mellom bryter en solstrále igjennom. Den treffer duggen pá gress tufstene, det ligner smá diamanter. Den reflekteres i drápetáken fra bekken som stuper ned. Regnbuer skapes.


Jeg undrer hva som venter pá toppen av klippen? Vil man sette seg pá kanten, nyte utsikten og mimre over stien som ledet en hit. Eller kommer det til syne en ny klippe? En til á geleide oss videre? Og bak den?

För var jeg ung og lovende. Ná skulle jeg önske at jeg allerede var pá toppen. Værbitt men med pipa i munnvika, kaffe pá termosn og laurbær som sitteunderlag. Jeg kunne nyte utsikten, henge meg opp i banale detaljer sá mye jeg maktet og samtidig hatt god samvittighet over at jobben er gjort. Ná er det bare á höste resultatene.

9 comments:

vibeke said...

Örn - det der var nydelig. Ga meg en liten klump der inne og det renner en tåre nedover kinnet.
Jeg ser det hele så klart - både ungdommen, voksenliv og den alderdommen som en dag kommer.

Örn said...

Takk Vibeke, veldig fint á höre at man kan vekke slike fölelser bare ved á skrive en liten tekst.

Sorgenfri said...

Må si meg enig med Vibeke, dette var vakkert!
Du skriver nydelig og reflektert, dette er en blogpost jeg kommer til å huske, og lese flere ganger.

Det er lett å se hvorfor denne isbiten er en av mine favorittblogger. :o)

Espen said...

Når man er ute og reiser, er det ofte selve reisen som er det mest interessante. Ikke det å komme frem.

Frøken Makeløs said...

Men Örn, du må ikke bli gammel så fort!

Og fin tekst, som alltid. Jeg er fan :-)

Örn said...

Takk Giraffen, det er et skikkelig godt kompliment á fá. Varmer:)

Espen: Enig, og det á glede seg til reisen er ogsá en stor del.

Frökna: Neida:) Ingen fare for at Örn skal slutte á være ufornuftig, spontan og uannsvarlig i den umiddelbare fremtid:) Takk Frökna. Fölelsen er gjensidig!

othilie said...

*sukk* Satt og tenkte i samme baner selv. Og kunne visst skrevet en laaang kommentar til deg siden jeg allerede var i en tilstøtende tåkeheim *ler*. Men, jeg nøyer meg med: Skjønner hva du mener!

Lothiane said...

Nydelig tekst og vakre bilder!

Ble rørt jeg og... Og håper jeg kommer dit en dag at jeg ser klarere enn jeg gjør nå.

Örn said...

Othilie:
Fillern, glad i lange kommentarer. Godt á fá bekreftelse i at andre kan forstá hva jeg mener, men litt trist at vi er flere

Lothiane: Forstár det ikke, men vi blir visst alle langsynte med árene. Er vel for at vi skal se bedre og lengre ned over "memory lane"
Glad for á höre at den traff.