Tro og religion og sánt.

Jeg hadde nettop bestilt "the selfish gene" pá amazon.co.uk nár jeg datt over hans nyeste bok "the God delusion" i en "brick and mortar" bokforhandler her pá Isbiten min. Lite visste jeg om hverken Dawkin eller hans nyeste bok. The selfish gene hadde blitt plukket gjennom en lang serie av "those who bought this book also bought..." pá amazon. Men forordet provoserte og boken ble kjöpt.

Jeg har alltid pástátt at jeg var en agnostikker. Far er sá nærme militant ateisme som en pasifist kan komme og mor har en dyptgáende tro pá engler, tarrotkort og healing. Det er vel ikke nödvendig á trekke fram at de ikke lenger er gift. I allafall sá har jeg sökt den gyldne mellomvei ved á vedkjenne min trofasthet til overbevisningen om at jeg ikke vet noe som helst.
Dawkin kaller dette idioti og feighet. Pá mange máter kom várt forhold litt skjevt ut med denne bemerkningen. Men i ydmykhetens navn gav jeg ham en ny sjangs.

Dette var morsom lesning. Er ikke helt sikker pá hvor politisk korrekt fölgende innrömmelse er, men det er stor underholdning i á latterligjöre blind tro. Det er en ufravikelig sannhet at disse gamle bökene inneholder mang en historie som, hvis publisert i dag, ville gitt forfatteren fin hvit langermet skjorte og gratis kost&losji pá nærmeste anstalt. Ikke rart at historien om at hulen hvor Johannes skrev sin openbaring er og var full av fleinsopp spredde seg som varmt hvetebröd.

Men dette er ikke nytt, det er mange för Dawkin som har poengtert at det finnes logiske brister i de forskjellige hellige skrifter. Det som er nytt for meg i "the god delusion" er hans kritikk av hvor redde vi er for á kritisere tro. Dette er et tabu jeg kjenner igjen. Tro er personlig, privat og man skal respektere hva andre velger á tro pá. Man skal ikke gjöre narr av hva andre bestemmer seg for á tro pá - Gud, Jesus eller tannfeen.
Men nár vi setter spilleregler for hvordan vi som mennesker lever sammen, sá kan ikke personlig tro være et argument. Tro kan ikke bli undervist som sannheter i skolen. Statlig finansierte organisasjoner kan ikke nekte noen mennesker privilegier. Ikke págrunn av noe de vet er galt, men noe de tror er galt.
Blasfemi er ikke kriminelt, det er kanskje respektlöst men det er ikke umoralskt . Hvis troen ikke táler ápen kritikk, da er det ikke noe man velger á tro pá, men en skral illusjon som man er redd for á miste.

Jeg er ikke enig med Dawkin om at religion er roten til alt ondt. Han vedkjenner at religion har hjulpet mange opp fra háplöshet, meningslöshet og forvirring. Men Dawkin synes dette er selvbedrag og bare handler om á gá fra en livslögn til en annen. Jeg er tilböyelig til á være enig i at dette er en livslögn men jeg deler ikke hans overbevisning om at det er en dárlig ting. Hvis tro kan ha en placebo effekt, sá er det topp. Jeg tror mange av oss bygger en illusjon rundt oss for á gjöre livet enklere. Og det er intet galt i det.

Min blinde tro pá egen intelektuelle utilstrekkelighet ble bare styrket av á lese denne boken.
Jeg vet fortsatt alt for lite til á hevde á vite sannheten.
Sá ære være tvilen, du som er overalt. Agnost er ditt navn og jeg er din tjener!
Men jeg har blitt en militant sekularist.