Damn hippie Treehuggers!

Treehuggers er det ikke mange av her pá isbiten. For det förste har vi særdeles fá trær á klemme pá. Vi har noe islendingene kaller en skog, men de er av en slik karakter at hvis du roter deg bort i disse skogene er det bare á reise seg opp for á finne veien hjem igjen. Det blir liksom ikke det samme á klemme en forvokst busk.

Men pá en mer alvorlig note sá er islendingene elendig pá miljövern. Problemet er at vi har en svært ren industri og en overflod av fornybare engergikilder.
Jordvarme og vannkraftverk forsyner öya med mengder av grönn kraft. Sá mye ström faktisk at den blir solgt til internasjonale aluminiums produsenter for et glansbilde og en pære-is. Bare glansbildet hvis aluminiumsprisene pá verdensmarkedet stuper.
At billig, ren islandsk energi tar markedsandeler fra grisete kullkraft i Latin Amerika tar islendingene til seg som sitt bidrag til en sundere klode. Og det hadde det nok ogsá vært, hadde det ikke vært for at rástoffene blir seilt fra de samme Latin Amerikanske landene til Island for á bli aluminium for sá á igjen bli seilt tilbake for videre foredling. Hvor mye fosilt brennstoff som gár til denne transporten er det ingen som regner pá.

Desverre har all denne rene industrien fört til at islendingene har et veldig avslappet forhold til miljövern pá individuelt plan. Jaja, la oss ná kalle en spade for en spade. "Avslappet" kan vel strengt tatt veksles ut med "ikke eksisterende".
De fleste husstander har to biler, hvis de da ikke har barn eldre enn 17, da har de et til hver av dem og. Og hverfall en av dem, gjerne far-i-husets bil er av den ombygde Jeep typen. Der hvor de har satt ekstra store dekk under flaket. Sánn i tilfelle de fár lyst til á stikke og offroad kjöre pá en isbre og sánn at de kan bruke ekstre mye bensin alle de 365,21 dagene i áret hvor de ikke er pá isbreen.

Hele infrastrukturen i Reykjavik er konstruert rundt det at folk har egen bil. Jeg har ikke vært sá mye i suburbia i Amerika. Men kun pá island har jeg blitt kjent med sánn en flora av drive-thru tjenester. Du kan handle mat, medisin, ápne en sparekonto og leie en film fra bilvinduet ditt her. Det er slett ingen selvfölge at det offentlige kontoret du trenger á besöke ligger i sentrum. Skal du til flere, er det slett ingen selvfölge at de ligger pá samme side av utenfor sentrum.

De har et slags kollektiv tilbud her. Men kollektivet er visst bare meg, innvandrerne, pensjonistene og ungdom under 17. At kollektivet ikke er större kan jo ogsá ha noe med at rutenettet sannsynigvis ble tegnet pá en etchy-scetch og tidstabellene ble kastet frem med terninger.

Avslutningsvis, en liten fakta opplysning som et eksempel pá hvor sterkt miljövern stár i den kollektive bevissthet her pá saga öya.

I dag har jeg spurt tre islendiger, foruten meg selv, om hva det islandske ordet for kildesortering er. Ingen kunne svare meg.

Men hva gjör vel det nár man har en ren industri, for ikke á snakke om samvittighet.

Örnen i technicolour

Jeg ble tagget av Alter Ego. Jeg skal finne fem film titler som forteller min historie. Jeg har valgt fem titler som ikke er blandt mine favoritter men fem historier som jeg godt kan relatere til. Ikke nödvendigvis faktuelt men stemning, lydspor, stötte karakterer.


The spinal tap
Eller Hjelp vi er i rockebransjen som den fantastiske norske oversettelsen het.
Et skeivt men overraskende presist bilde pá 80/90 tallets helter i tights.

"A small riff for a man, a giant humiliating moment for mankind"



Fargo
Jeg har i mange ár levd i Trondheim og Reykjavik. Ikke akkruat verdens navler. Fargo tegner et sjarmerende patetisk bilde av livet i provinsene tett opp under polarsirkelen.



54
Selv om det er langt fra Nidaros til Hollwood sá har mitt arbeid i musikk/teater/utelivsbransjen sendt man ut pá mangt et eventyr. Mange hysteriske situasjoner og fortellinger som barnebarna aldri fár höre om. 54 var en morsom og trist fortelling som minnet meg om de ára med flest tenner i tapeten og tomme champagne flasker under pulten.



101 reykjavik
Klining i baren, slássing pá trappa og festing til sola titter over fjellryggen. Alt omringet av blikkkledde smáhus og mánelandskap.
Bylivet i Reykjavik bör oppleves!







the great rock and roll swindle
Med fortid fra oppst oppá barrikadene med grönnhanekam. Det var mangt et vorscpiel hvor denne gikk i bakgrunn.

Frustrasjon pá isbiten

Folk er frustrerte her pá isbiten. Det har vært et alvorligt stup pá börsen. Formuer har forsvunnet over natta. Finansdepartementet sitter og regner pá budsjettet sitt, budsjetterte inntekter fra formue- og utbytte-skattene stemmer ikke lenger med terrenget. Ekspertene i mediebildet kjempes om á nekte mest for at det bare blir verre, men alle der hjemme sitter med en ubehagelig frykt om at dette ikke er siste vi hörer av dárlige nyheter.

Tilliten til övrigheten er lik null. Alle vet om kammeraderiet i et sá lite og gjennomsiktig samfunn. Et samfunn som henter sine idealer fra amerika og hvor individets status ligger i antall utenlandsreiser og störrelsen pá den forvokste jeppen i garasjen.

Kollega bláste ut tydelig frustrasjon over to bedrifter som ble dömt for prissamarbeid. Frustrasjon lá ikke i at det ble dömt, men at de ble dömt til á betale bot til statskassa. Pengene skulle gá tilbake til forbrukern mente hun og ikke til staten. Jeg spurte retorisk om hun mente at staten var en tykk sigarröykende mann som vil ta med seg pengene og stikke til et skatteparadis i karibien. Det var visst ikke et sá veldig opplagt svar pá det spörsmálet, hun svarte ja!.

I de siste tiárene har "Sjálfstæðisflokkurin" (selvstendighets partiet) vært det störste politiske partiet her. Her snakker vi liberalister med sterk tro pá markedet, individets rett og en uutalt tro pá at darwinismen skal fá regjere fritt ogsá i et siviliserts samfunn. Ok, er kanskje ikke helt objektiv i min analyse, men hvertfall har vellferdsstaten her pá island aldri fátt særlig sterkt fotfeste.
Her jobber jobber du deg opp rett til sykedager. Hver máned du jobber hos en arbeidsgiver jobber du deg opp to dager. Sá gud forby, ikke bli syk rett etter at du har skiftet jobb.
Staten kommer först inn og gir en hjelpende hánd hvis du erklæres uför. Og den hánden er ikke sá veldig hjelpsom heller. I en ökonomi som har mange doblet seg over de siste 15 árene sá har ikke trygdesystemet justert sine satser merkbart.

Langtidssyke har ingen insentiver for á returnere til jobb, fra förste krone inn trekkes en krone fra trygda. Sá med mindre du makter á jobbe mer enn 50% stilling i kontor& administrasjon eller bygg&annlegg sá er all arbeidstrening som ubetalt friveligarbeid á vurdere. Ratene for studielán er heller ikke juster for inflasjon og studentene skal klare á forsörge seg med knappe 5000 i mnd. Det hele lán, ingen stipender her i gárden.

Ofte sitter jeg med fölelsen av at lover og stötteordninger laget for de svakeste er bygd rundt en frykt for at staten vil bli sveket og ikke et önske om á hjelpe de som hjelpes kan. Det er ikke sá viktig at ordningen gjör jobben sin, sá lenge vi ikke blir lurt. Sánn er det ikke for lover og regler rundt de rikeste, sánne toppskatt, nedskrivning og firmabilregler og sánt. Der er det ikke sá nöye med heller, for vi vet jo alle at de rikeste de har jo mye sterkere moralsk ryggrad enn de svake.

Mitt retoriske spörsmál startet en aldri sá liten debatt her pá kontoret, og alle var enige om at de gjerne ville betale mer en 50% i skatt hvis de virkelig fár de vellferdsgodene som folk fár i de övrige nordiske landene, men de 37% de betaler her föles meningslöse. De fár for lite igjen for dem, egneandel pá helse tjenester er mange hundre kroner, ikke fár de barnehageplass og de kan se langt etter ökonomisk trygghet hvis de fár noe litt mer alvorlig en influensa. Smeller de hverandre pá tjukken har de krav pá kun totalt 9 mnd barselsfri pá 80% lönn.

Jeg tror den islandske stat har et reelt problem her. Konseptet á ta de fra middelklassen og gi til de folkavalget hadde aldri gjort myten fra Sherwood like populær. "Staten det er David Oddson* og hans venner og familie" er ikke et godt utgangspunkt for et fellesskap.

*David var den islandske statsminister i mange ár, ná er han sentralbanksjef og blir av mange regnet som en slags gudfar i den islandske selvstendighetspartiet. Er ikke sikker pá om det er riktig, men han er et godt symbol pá kammeraderiet i islandsk maktelite.