Jeg er ikke lenger særlig oppdatert i norsk politikk. Tidligere engasjerte dette meg veldig. Jeg var langt pá venstre sida, velding langt utpá venstresida. Hadde grönn hanekam og reiste rundt for a ytre mine standpunkter sá höylydt som over hodet mulig. I krig og kjærelighet er alt tillat tenkte jeg og okkurperte et hus eller dro skjerfet litt lenger opp for á beskytte meg mot táregassen. Men med et par almanakker senere og noen erfaringer bak meg har jeg trukket meg litt nærmere sentrum. Er nok fortsatt röd, men har innsett at verden hverken er brun/röd eller svart/hvit. Jeg synes fortsatt at vi som sivilisasjon har annsvar for á ta vare pá de svakere, at krig strengt tatt er unödvendig og at det er en del ting som markedskreftene ikke er langsiktige nok til á verdsette.
Det er dermed ikke sagt at jeg synes privatnæringsliv er teit, at individets rett til a realisere seg er dövt eller at offentlige etater er verdensmestere i alt. Jeg er det min helt: Eddie izzard kaller en liberal revolusjonær.
Storm Lövebakken! Spark inn döra til Stortingen! Krev revolusjon og legg inn visakortet for á betale for skadene.
Men jeg blir litt oppgitt over politikkens evindelig spill for galleri. Det er valg og det er snakk om á bestemme hvordan várt fellesskap skal være de neste 4 ár. Vi skal sette sammen en gruppe av mennesker som sammen kan ta best mulig beslutninger pá váres vegne. Alles vegne. Velge noen som kan tenke litt framover. Hvertfall 4 ár av gangen, helst fler. Noen som kan fá oss til á se en fremtid vi önsker, ikke sutre over rushtrafikk, mugg i pá skolen rundt hjörnet.
Kan noen være sá snille á, ja kanskje ikke skyte men hvertfall ta krákfot pá disse meningsmálingsmenneskene som har fremhevet viktigheten av á være uenig. Det gár ikke en dag uten en TV-debatt som bare kokes ned til kál för den slás ut med vaskevannet. Kun págrunn av at man fyrer opp under en eller annen fiktiv konflikt som strengt tatt er tullete eller i hvertfall irrelevant.
Synes at vi i vár kommunikasjon skal strebe etter á forstá, ikke pröve á misforstá.
Jeg skulle gjerne sett en debatt hvor politikerne sammen skulle beskrive hvordan vár by skulle sett ut om 10 ár. Hvor uenighetene ble notert og pá ingenmáte glemt, men spart litt pá. Mens man fortsatte á bygge en felles visjon om hvordan felleskapet várt skal se ut. Uenighetene kan man alltids dra frem senere og utföre en hestehandel eller tolv. Det er jo sánt som skjer. Mulig et par kameler pá svelges, hvertfall tres i gjennom et nálöye for tilgivelse. Men det handler da om á lede! Vis vei! Stá for noe du vil, og sá skal vi nok sammen kjempe mot det vi ikke vil ha.
First, I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the moon and returning him safely to the earth.
Kennedy 1961
Bygg Tbane i Bergen, sett Oslo pá verdenskartet med et kjempe bibliotek. Nominer en Tromsöværing til Oscar.
Det hadde vært debatten sin. Halleluja stemning! alle reiser seg for á klappe! Rister hender, klemmer litt pá hverandre og kommentere hva de föler akkurat ná.
Men man har vell ikke lenger tid til den slags... den fordömte tidsklemmen.
Er vell noe med demokratiets paradox. At vi lar en popularitets konkurranse avgjöre hvem skal fá ta de upopulære beslutningene...
Og mens jeg har ordet. Kan noen be Mimir Kristiansson og alle de andre krigerne roe gemyttene litt. Jeg blir ufattelig provosert av á se pá mennesker som i utgangspunktet stár for helt allrighte ting ödelegge seg selv og andre ved á gá inn i en debatt med illusjonen om at han er pá vei inn i en slagmark og ikke fatter at det er et forum for refleksjon, lærdom og forhápentligvis utvikling.
